Hvorfor er det så skummelt å bli frisk? Hvorfor våkner jeg noen dager og tenker at jeg ikke skal spise og at jeg skal skjerpe meg? Hvis "skjerpe meg" hadde vært av positiv betydning så hadde det vært vell og bra, men "skjerpe meg" betyr for meg at jeg skal gå tilbake til gamle vaner og ikke spise igjen. Jeg vil ikke ha den kroppen jeg har nå, og jeg vil bli tynn igjen. Jeg vil ikke være normal, jeg vil være tynn.
Jeg arbeider så fryktelig hardt for å bli frisk, og jeg føler at jeg ikke får igjen noe for det. Jeg fikk høre at jeg kom til å få mer energi når jeg begynte å spise, så da lurer jeg virkelig på hvor den energien blir av? Jeg har spist mat i 1 år nå, og jeg kan ikke akkurat si at jeg merker noen form for ekstra energi. Jeg bruker så utrolig mye energi på å få i meg den maten jeg spiser, så når jeg er ferdig med å spise går jeg i minus på energifronten. Skulle bare ønske at vekta gikk i minus og, men der er det bare pluss.... Selv nå som jeg roter noe veldig med maten så går det i pluss, og jeg skjønner ikke hvordan kroppen her kommer til å se ut om jeg spiser alt jeg egentlig skal spise..? Når skal vekta stoppe?
Å være frisk høres så fryktelig skummelt ut. Skal jeg ikke bry meg noe om hva jeg spiser og hva vekta viser da? Skal jeg liksom bare slutte å bry meg da? Er det jeg ser for meg, at det å være frisk betyr å gi blaffen i kroppen sin.. Men så vet jeg jo innerst inne at de som er friske også bryr seg om kropp og vekt, bare ikke like mye som meg kanskje? Men hvordan vet jeg at jeg er frisk da? Når vet jeg at jeg har ett normalt forhold til kropp og mat? Er det når jeg ikke behøver å veie meg lengre? Eller er det når jeg kan spise uten å tenke nevneverdig over det i etterkant? Jeg skjønner ikke..
Innerst inne så vil jeg bli frisk, men så vil en del av meg være litt syk og, så jeg kan ha den kontrollen.. Kontrollen som andre sier er sykt, og kontrollen som jeg selv føler er kun kontroll. Det er så trygt å ha kontroll på maten og vekta, og nå som jeg spiser har jeg absolutt ikke kontroll og det er ubehagelig. Det er iblant så ubehagelig at jeg vil slutte å spise. Forskjellen på før og nå er bare at jeg skal ha enda mer kontroll, unngå å bli innlagt og at jeg skal klare å stoppe før det har gått for langt. Så er spørsmålet da, klarer jeg å stoppe i tide denne gangen?
Jeg ender vell opp med å fortsette som nå, spise litt når det passer meg selv og ta time for time.. Selv om jeg vet at veien er kort til å havne på feil spor igjen..
Er det forresten noe jeg aldri hadde sett for meg så er det at jeg skulle bli ei "hestejente", men så feil kan man altså ta... Så man vet tydeligvis aldri hva som skjer i fremtiden.. :)
Har dere hatt en fin dag? Jeg må igjen minne på utfordringen jeg har gående her på bloggen, dere kan melde dere på her :)